Blant kollegene på Nordlandsforskning er han kjent som den utpreget ekstroverte og alltid engasjerte miljøforskeren med base i sitt høyt elskede Lofoten. Nå har to eksterne eksperter også funnet grunn til å snakke varmt om Brigt Dale, gjennom å vurdere hans forskerkarriere verdig til opprykk til Forsker 1, instituttsektorens svar på professortittelen. 

Komiteen slår fast at Dales arbeid «more than satisfactorily meets the criteria for promotion».

Hovedpersonen selv ble lettere overrasket da han gikk gjennom forskerkarrieren og innså hvor fokusert den faktisk var.

– Hverdagen som oppdragsforsker kan oppleves som fragmentert, med mange ulike prosjekter, sier han. 

– Da jeg endelig fikk tid til sette meg ned og samle trådene, oppdaget jeg en slags retning, en kontinuitet i arbeidet mitt.

Kanskje er denne erkjennelsen ekstra tilfredsstillende for en mann som lenge hoppet rastløst mellom ulike jobber og utdanninger, uten å finne sitt rette kall. For Brigt Dale mener selv at han «ramlet inn i forskningsverden».

Tromsø kaller

Det første tegnet på radikal rastløshet var at Lørenskog-gutten Brigt som 22-åring flyttet snaue 1800 kilometer nordover.

– Jeg trengte en miljøforandring og begynte å studere i Tromsø. Der trivdes jeg veldig godt, minnes han.

Etter noen år med historie- og antropologistudier gikk turen tilbake til hovedstaden, men nå var også «jeg» blitt til «vi». Brigt Dale hadde møtt ei jente fra Lofoten. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert, men på en god måte. Oslotiden ble også starten på familielivet, og CV-en ble utvidet på Blindern med en Cand.mag-grad med fokus på Midt-Østen- og Vest-Europa-studier, og mellomfag i antropologi.

Og så? Avissalg hos Dagens Næringsliv, lærerstilling på ungdomsskolen på Holmlia i Oslo, småjobber i avisa Nationen.

– Jeg fant aldri ut hva jeg egentlig skulle gjøre. Så tipset noen venner av meg fra Tromsø om et spennende nyoppstartet hovedfagsprogram i visuell antropologi, som kombinerte mange av interessene mine, både formidling, teknologi, duppeditter og antropologifaget, sier Dale.

– Og dessuten muligheten til å reise, komme seg ut i verden, møte nye folk. Tanken på å flytte tilbake til Tromsø var også forlokkende.

Forskerlivet nærmer seg

I 1999 var paret tilbake i Ishavsbyen, men med et nytt, lite menneske med på flyttelasset. Fem år senere, i 2004, hadde den nå 31 år gamle Brigt Dale både fullført hovedfaget og fått enda et par barn.

– Jeg kunne ikke bare surre rundt og studere lenger. Det var på tide å bli voksen. Jeg trengte en jobb, sier han.

Og så – uten å ha planlagt det – ble Dale stående på kanten av forskningsverdenen, i form av en forskningsrådgiverstilling på Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø.  

– Vi hadde studiesamarbeid med det medisinske universitetet i Arkhangelsk og i forbindelse med disse erfaringene begynte jeg å bli interessert i sammenhengene mellom miljøutfordringer og levekår i nord, og industrialiseringen i form av olje og gass, både i Russland og Norge.

Vitebegjæret vokste og til slutt ga forskeren etter for sitt kall. I april 2008 begynte Brigt Dale som stipendiat ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet på UiT.

Et avgjørende møte

De neste årene handlet om risikoen forbundet med olje- og gassutvinning i Lofoten, og hvorfor denne risikoen ble forstått annerledes lokalt og nasjonalt. Og uten at stipendiaten var klar over det, ble retningen staket ut her, veien han skulle følge gjennom hele sin forskerkarriere og som i 2023 skulle kulminere i opprykket til Forsker 1.

– Aktiviteten på norsk sokkel og de store kontroversielle spørsmålene rundt energiomstilling, har vært hovedtemaet i forskningen min, sier Dale.  

– Utfasing av olje og gass, og innfasing av grønnere alternativer er en tematikk jeg kommer til å drive med videre også.

Men tilbake i 2008 var verken Nordlandsforskning eller opprykk på agendaen. Det var derimot Lofoten. I løpet av arbeidet med avhandlingen ble det mange turer til verdens vakreste øyrike. Og når doktorgraden var i boks, flyttet hele familien til Kabelvåg, der ankeret satte seg godt fast.

En liten stund før adresseendringen, traff den ikke lenger fullt så unge forskerspiren Brigt Dale en merittert og inspirerende forsker som skulle få enormt mye å si for karrieren hans. I forbindelse med en workshop ble Nordlandsforsknings Grete Hovelsrud invitert over Vestfjorden. Den ferske og den erfarne forskeren fant tonen og Hovelsrud overtalte Dale til å søke jobb ved Nordlandsforskning. Og jobb fikk han.

– Takket være Grete slapp jeg å gå en eneste dag arbeidsledig og fikk dessuten lov til å jobbe i og fra Lofoten.

Fra fersking til tilrettelegger

Dermed var Nordlandsforsknings Lofoten-kontor etablert. 12 år senere har staben vokst fra en til seks og grunnleggeren er etter hvert blitt en av Nordlandsforsknings veteraner. Hvordan har en så rastløs sjel holdt ut så lenge ved samme arbeidsplass?

– Det er rutine som gjør meg rastløs, sier han. – Jeg trenger å kjenne at jeg er i bevegelse. Når jeg trives etter så mange år, er det fordi jobben er dynamisk. Nye folk kommer inn, jeg jobber hele tiden i ulike konstellasjoner, med feltarbeid på ulike steder, om det er Grønland, Finnmark eller Russland. Denne variasjonen er en viktig grunn til at jeg fremdeles er ved Nordlandsforskning.

Siden 2020 har Dale vært forskningsleder for miljøgruppa, en rolle som krever erfaring i gamet.

– Jeg trives godt med å være en tilrettelegger, en som kan bidra til at andre kommer i posisjon til å drive egne prosjekter, sier han.  

– Nordlandsforskning er avhengig av autonome forskerne, folk som klarer å lære seg hvordan man skaffer og drifter prosjekter. Både jobben som forskningsleder og opprykket til forsker 1 gir meg rom til å tre litt mer til siden og skyve frem de som kan dra nytte av den erfaringen jeg nå sitter med.