Denne nyhetssaken er produsert av Universitetet i Oslo

God forskning bygger på anerkjente forskningsetiske normer, institusjonelle standarder og velprøvde metoder. Det er avgjørende at disse ikke bare er kjent, men at de også følges. Men hva med udefinerte gråsoner og alle de små men betydningsfulle etiske dilemmaene i en forskers hverdag? 

Å håndtere slike i kvalitativ forskning på sensitive temaer kan noen ganger være krevende. Andre ganger skaper det litt «skurr» i hverdagen, som forskere kan bli gående å tenke på. Ofte alene. 

Hva er slike dilemmaer og gråsoner som forskere møter i arbeidet sitt? Hvordan oppleves det å bryte stillheten rundt etisk ubehag, i miljøer hvor krav om fremragende forskning står sterkt?

Dette kan du lese om i en helt ny bok, samt høre om i denne podkastepisoden fra Universitetet i Oslo.

I den ferske boka ‘Etisk ubehag. En ærlig lærebok om kvalitativ forsking på sensitive temaer’ deler en rekke forskere fra sine egne erfaringer i ulike forskningsfelt. Boken beskriver flere situasjoner hvor forskere har «rotet det til» eller gjort feil, i forskning på ulike sensitive temaer og grupper i sårbare livssituasjoner. Den formidler virkelige hendelser hvor de har kjent på etisk ubehag, og deler refleksjoner og måter å håndtere dette på. Ofte uten en tydelig fasit.
 
Bokens redaktører er førsteamanuensis Anette Bringedal Houge og postdoktor Anja Emile Kruse, begge ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. De har gjennom studier og i forskning jobbet med prosjekter som involverer mennesker i sårbare livssituasjoner, og mennesker som har vært voldelige eller blitt utsatt for andres vold. 

– Selv om jeg tror at etisk ubehag er noe alle forskere kan og bør kjenne på, så gjør forskning på sensitiv tematikk at ubehaget kanskje kjennes litt sterkere. Fordi det kan være lett å trå feil, og det samtidig oppleves ekstra viktig å gjøre alt riktig, forteller Houge.

Kan vi skille forskningen fra livet?

Helga Eggebø er en av forskerne som forteller om sitt etiske ubehag i podkastepisoden og i bokkapitlet Farvel til feltet: I spennet mellom ulike etiske omsyn.

Her skildrer hun malerisk og med rike detaljer et møte hun som forsker hadde med en eldre mann, som hun kaller Arne. Han bodde da i en omsorgsbolig i en bygd i Nord-Norge, og Eggebø intervjuet ham som del av et forskningsprosjekt.

Prosjektet handlet om bosted, aldring og omsorg. Arne ville gjerne snakke med en forsker, men han var ikke så opptatt av prosjektets formål og rammene for det, forteller Eggebø.

Arne fortalte at han var glad for å ha flyttet til omsorgsboligen, men at han følte at han ikke hadde noe ute i fellesstuen å gjøre. Han ville prate om samfunn, politikk og historie, men det var ingen å prate med. «Det er så mange senile folk der, og ingen som leser og tenker over ting sånn som jeg», mente Arne. Han fortale forskeren en rekke historier fra livet sitt.

– Jeg var litt stresset, forteller Eggebø. - Formålet med samtalen var ikke at jeg ville høre «røverhistorier», men at jeg ville vite noe om det å bli gammel og trenge omsorg. 

Eggebø erfarte at hun ikke fikk så mye ut av de spørsmålene hun stilte, men samtalen ble hyggelig og interessant likevel. De snakket sammen i flere timer, og da møtet var slutt inviterte Arne forskeren til å komme igjen. En invitasjon Eggebø syntes det var vanskelig å avvise. 

– Jeg svarte nok litt unnvikende på det, jeg var litt lunken på å love alle jeg intervjuet et besøk eller to til. Jeg visste ikke om jeg kom til å få tid til det.

I notatene sine i etterkant skrev hun at det var litt ubehagelig å bli invitert tilbake. Hun besøkte aldri Arne igjen. En tid etterpå døde Arne, og Eggebø deler i bokkapittelet tanker og refleksjoner rundt det etiske ubehaget, som valget hun tok skapte i henne.

– Vi må dele det etiske ubehaget

‘Etisk ubehag’ er en bok som tar for seg den praktiske forskningsetikken. Hvordan man løser etiske dilemmaer som ikke har klare svar mens man er ute i feltet, i møter med menneskene som forskningen handler om.

Kruse forteller at nærhet og distanse er noe som går igjen i mange av erfaringene de ulike forskerne forteller om i bokens kapitler. Det kan for eksempel handle om situasjoner hvor man kjenner at man har kommet for nært den eller det man forsker på, til at man klarer å bevare distansen eller objektiviteten man trenger som forsker.

Eller det kan handle om at man kjenner seg så fremmedgjort eller distansert fra feltet man forsker på, eller menneskene der, at man ikke klarer helt å skildre det med annet en utenfra-perspektivet.

– Og i den typen situasjoner, både i det å komme for nært og i å ikke komme nært nok, kan man bli rådvill og ta valg på sviktende grunnlag. Eller bli usikker på hva som egentlig er den rette måten å fortsette forskningen på. 

Det viktige etiske skjønnet

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) fremhever i sine retningslinjer de grunnleggende forskningsetiske normene. Formålet er å fremme disse som kilde til forskningsetisk refleksjon og kontinuering diskusjon i forskerfellesskapet, skriver NESH på sine nettsider. NESH presiserer hvordan forskning i økende grad er under press, og hvordan ulike aktører som oppdragsgivere, finansører og samarbeidspartnere har medansvar for å ivareta forskningsetikken.

– De nasjonale retningslinjene gitt av NESH ligger til grunn for forskningen. For å kunne forske etisk og utøve godt etisk skjønn i kvalitativ forskning så må du som forsker kjenne disse retningslinjene, understreker Houge.

Formålet med forskningsetikken er å fremme fri, god og forsvarlig forskning og sikre god vitenskapelig praksis. Det handler om sannhetsnormen, metodologiske normer og om at forskningen skal være saklig, etterrettelig og etterprøvbar. Den skal være åpen, uavhengig og kritisk, og utøves i et fagfellesskap hvor man bygger på hverandre.

– Forskningen skal ikke påføre skade eller urimelige belastninger for deltakere, og den skal være rettferdig. Men så erfarer vi likevel etisk ubehag, i arbeidet med å utøve godt etisk skjønn. Det etiske skjønnet handler ikke bare om de formelle retningslinjene, men også om øvelse og om evne og vilje til selvrefleksjon, foreller Houge.

Samt om rom og mulighet til å snakke åpent sammen i forskningsmiljøene om egen praksis, og å tåle å stå i uløste dilemmaer. Å kontinuerlig kunne forholde seg til at slike finnes, og at det kan være dilemmaer som er vanskelige å løse.

Store overtramp versus dilemmaer og gråsoner

Vitenskapshistorien er full av eksempler på hvor galt det kan gå dersom en ikke forstår forskningsetikkens prinsipper eller ikke tar dem på alvor.

Forskere har jukset og fabrikkert data, funnet på intervjuer som aldri har skjedd, og vist til spørreskjemaer som aldri ble sendt ut. Pasienter har dødd som følge av medisinske eksperimenter eller blitt alvorlig skadet uten at man har avbrutt forsøket. Alle eksempler på svært alvorlige overtramp.

– Vi tenker at midt mellom det rette og gale er det mye interessant som skjer, forteller Kruse. Da er det viktig å huske på at forskingsetikk er vanskelig, og det skal være vanskelig. Om man som forsker synes at det er vanskelig så betyr ikke det at det har gått galt eller at du ikke gjør ting riktig. 

Å dele ubehaget kan likevel være vanskelig i fremragende forskningsmiljøer.

– Jeg opplever at forskningssamfunnet er ganske kategoriske i sin fordømmelse av klare forskningsetiske brudd. Det er helt nødvendig, og viktig og riktig på veldig mange måter. Men det å åpne opp for en samtale om de mindre tydelige, og kanskje mer uløselige etiske dilemmaene i forskningspraksisen vår er også viktig. For i miljøer der målestokken er å være fremragende, er det ikke gitt at man viser frem eller snakker om egen tilkortkommenhet, sier Kruse. 

– Prosjektet vårt med 'Etisk ubehag' handler om å vise at det å gjøre ting man ønsker ugjort eller angrer på er menneskelig. Men kanskje viktigst, at det å gjøre feil, tabber, flauser, dårlige vurderinger og ta valg som viste seg senere å være gale, er noe vi selv og andre kan lære av, oppsummerer Kruse.