– Smarttelefonen blir en inngangsbillett til en periode der barna skaper nye steder å være sammen, med større grad av selvstendighet, sier Lea Louise Videt, forsker ved Nordlandsforskning. 

– For barna oppleves dette som en betydningsfull overgang på vei mot egne fellesskap og økt selvbestemmelse. 

Videt står bak artikkelen «Mellem ’barn’ og ’ung’ i en digital opvækst i Nordnorge», som nylig ble publisert i Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning. 

Hun har i flere måneder gjort antropologisk feltarbeid og intervjuet barn på 10 og 11 år i en nordnorsk femteklasse.  

Der hadde alle smarttelefon, utenom en. 

Sentral i alle aktiviteter

Videt oppdaget fort at smarttelefonen var viktig. Etter skoletid møttes elevene gjennom en rekke sosiale medier eller spill, som Google Duo, Pokemon Go, Roblox og Fortnite. 

– Når barna fikk telefon med internettilgang, apper og mobildata, brukte de den til å være i kontakt med vennene når de befant seg hjemme eller ta den med når møttes på fritiden, der de gjerne spilte Pokemon Go, sier forskeren. 

– Telefonen ga adgang til nye måter å være sammen på og nye typer lek, både når barna var sammen fysisk, eller sammen i nettspill og chatgrupper. 

Videt observerte at telefonen var sentral i en rekke aktiviteter. På fritidsklubben var samværet sentrert rundt telefonene. 

– Det første barna gjorde når de kom inn døren, var å ta frem telefonen. Deretter inngikk den i stort sett alle aktiviteter i løpet av kvelden, sier hun.

Barna spilte app-spill med hverandre, de viste hverandre ulike ting på telefonen, de sendte beskjeder til venner som ikke var der eller de googlet ting de snakket om.

– Siden de ikke fikk bruke telefonen på skolen, hadde de mulighet til å være sammen på en annen måte når de møttes på fritiden. Som regel hadde de telefonen i hånden hele tiden og la den kun fra seg få minutter av gangen, sier Videt.

Både inkluderende og ekskluderende 

Selv om skolen forbød mobiltelefon, preget den likevel skolehverdagen. 

– Leken i friminuttene var også påvirket av mobilbruken. For eksempel øvde noen av jentene inn danser fra Tik-Tok, sier Videt. 

Men ikke alle barna fikk bruke Tik-Tok eller Snapchat, som er apper med 13-årsgrense. Hvilke apper som ble gjort tilgjengelige, var med på å prege vennegruppene. Fikk du ikke lov til å bruke Tik-Tok, var det vanskelig å være med på danse-leken i friminuttene. 

– Smarttelefonen gir tilgang til nye rom og er en arena både for inkludering og økt selvbestemmelse. Men det er også en ny arena for ekskludering, sier Videt. 

Uinteresserte foreldre

Barnas bruk av de ulike appene var i stor grad bestemt av foreldrene. Likevel opplevde barna det som at foreldrene ikke engasjerte seg særlig, utenom grensesettingen. Den nye, altoppslukende samværsformen er derfor en sfære foreldrene vet lite om. 

– Barna synes ikke at de voksne forstår hva de driver med. “De voksne skjønner jo ingenting av hva vi gjør», var det flere av barna som sa til meg, forteller Videt. 

Hun peker på at heller ikke læreren til barna hadde oversikt over hvem som hadde telefon og hva de brukte den til på fritiden, selv om det påvirket den sosiale dynamikken i klassen. 

– Barna jeg snakket med i mitt feltarbeid var overrasket over at jeg viste interesse for hva de faktisk holdt på med på telefonene, sier Videt.  – De snakket gjerne med meg om det.

Trenger fordomsfrie samtaler

Lea Louise Videt ser en klar tendens til at voksne fokuserer på de negative effektene av barns mobilbruk og overser de positive. 

–  Det er snakk om en slags moralsk panikk, der historien om sosiale medier utelukkende handler om mobbing, seksuelle krenkelser og voldelig innhold, sier Videt.

– Det er naturligvis vesentlig å beskytte barn mot skadelig innhold, men et entydig fokus på risiko skygger for kompleksiteten som finnes i barn og unges digitale kultur. Jeg tror vi som voksne burde initiere flere fordomsfrie samtaler med barn og unge om hva de gjør online.