Trööndelagen Saemien raerie – Trøndelag fylkeskommunes samiske råd – som var aktivt i perioden 2021-2023, var ment som en arena for samisk medvirkning. Men selv om intensjonene var de beste, slet rådet med dårlig oppmøte fra de samiske representantene, mens de samiske representantene som faktisk møtte, rapporterte om et system med liten forståelse for det samiske. 

Majken Paulsen, seniorforsker ved Nordlandsforskning, mener likevel at fylkeskommunen skal ha skryt for forsøket.

– Selv etter fire årtier med samisk rettighetskamp, er ikke norsk forvaltning rigget for samisk medvirkning. Men det er avgjørende at noen tar ansvar og går i riktig retning, sier Paulsen. 

Hvorfor er det egentlig så vanskelig å lykkes med å integrere samiske perspektiver i et offentlig råd? I artikkelen «Samisk medvirkning i en norsk fylkeskommune etter 40 år med rettighetskamp» har Paulsen samarbeidet med Astri Dankertsen og Ingvild Bjørnstad Åberg fra Nord universitet. De har gått i dybden på rådsarbeidet og kartlagt årsakene til at fylkeskommunen strevde med å skape reell samisk medvirkning. 

Liten effekt 

I 1984 leverte det første Samerettsutvalget sin første delutredning, hvor det ble konkludert med at samene i Norge måtte betraktes som urfolk. 

– Dette var første skritt i det vi i artikkelen kaller en pågående samisk avkolonisering, sier Paulsen. 

Eksempler på milepæler siden 1984 er Sameloven, som ble innført i 1987, Sametinget, som ble opprettet i 1989 og Finnmarksloven, som ble innført i 2005. Spørsmålet er hvordan det står til med avkoloniseringen, 40 år inn i prosessen. 

– Det ligger en forventning om at tiltakene skal ha en utstrakt effekt, også i offentlig forvaltning, sier Paulsen. 

Men rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, som ble avgitt i 2023, viser at samiske rettigheter som er innvilget og rettslig avklart, ikke nødvendigvis blir innfridd. Et ferskt eksempel er vindkraftanleggene på Fosen i Trøndelag, som førte til en langdryg kamp både i og utenfor rettsapparatet for å ivareta samiske rettigheter. 

– Dette viser viktigheten av å granske implementering av samisk medvirkning og i artikkelen undersøker vi hvordan Trööndelagen Saemien raerie kan forstås som en del av en pågående samisk avkoloniseringsprosess. 

Fra tilpasning til jevnbyrdighet

For å analysere hvordan det sto til med medvirkningen i det samiske rådet, tok forskerne utgangspunkt i begrepet «urfolkeliggjøring». 

– Urfolkeliggjøring er en ikke-lineær prosess som skjer på tre nivåer: inkludering, forsoning og avkolonisering, forklarer Paulsen. – De tre nivåene kan finne sted samtidig.  

«Inkludering» handler om å få urfolk til å tilpasse seg majoritetens systemer og ikke motsatt. 

«Forsoning» lar urfolkets måte å gjøre ting på, påvirke det som foregår. Systemet blir altså til en viss grad endret.  

Det tredje nivået, «avkolonisering», innebærer at systemene åpner for urfolks kunnskap og metoder. Partene er jevnbyrdige, og det er ikke lenger majoritetens modus operandi som oppfattes som fasit. 

Paulsen og Åberg intervjuet deltakerne og tolket svarene deres for å forstå hvorfor rådet ikke fikk de ønskede resultatene, selv om intensjonene var de beste. Begrepet urfolkeliggjøring ble altså brukt som et verktøy i denne prosessen.  

Blinde flekker

«Inkludering» var det dominerende nivået. Fylkeskommunen ønsket å øke andelen samiske representanter. Dette er et kjennetegn ved nivå en: inkludering. 

Dette kan forklare hvorfor flere av deltakerne uttrykte at de ikke følte eierskap til, eller at det var som om de var «på besøk» i rådet. 

– Det ble sagt at agendamakten lå hos arrangørene, at alt som omhandlet det samiske ble rammet inn av et premiss og format som tilhører majoriteten. Selv om det het samisk råd, var det ikke samenes råd sier Paulsen. 

Praktisk tilrettelegging ble forsøkt, men lykkes ikke helt. Rammeverket, tidspunkter og agenda for møtene tok utgangspunkt i fylkeskommunale strukturer, uten at Sametingets møteplan eller årshjulet for reindriften ble lagt til grunn.   

– Vi ser dette som blinde flekker som viser en forvaltningskultur hvor eksisterende praksiser for møtevirksomhet ble tatt for gitt og ikke stilt spørsmål ved, sier Paulsen. 

Samtidig fremhevet de samiske representantene så også positive trekk ved rådet. 

Manglende kunnskap 

Rådet fungerte som en viktig møteplass for samer i regionen, og mellom samiske organisasjoner og offentlige aktører. Deltakerne opplevde at rådet hadde lyktes i å etablere en arena hvor majoritetsdeltakerne var åpne og ydmyke og ønsket å lære av – like mye som om – de samiske deltakerne. 

I deres øyne beveget rådet seg – i hvert fall tidvis – opp på nivå to: «Forsoning». 

– De så verdien av å møtes og beskrev rådet som en form for diplomati, med ulike parter som er ydmyke og engasjerte, sier Paulsen.  

Flere ga likevel uttrykk for at avstanden mellom det samiske og majoriteten ble for stor og at de ikke-samiske representantene manglet kunnskap om samisk kultur og samiske perspektiver. 

Mens noen deltakere aksepterte majoritetaktørenes manglende kunnskap og forsøkte å drive opplæring i samisk kultur, hadde andre gitt opp. 

– De snakket om å kjenne på en maktesløshet og hadde gitt opp å skape forståelse for de samiske perspektivene, sier Paulsen. 

Men enkelte valgte også å konfrontere mangelen på kunnskap. 

Velkjent tendens

En av deltakerne i rådet uttrykte oppgitthet over mangelen på kunnskap hos arrangørene fra fylkeskommunen. Hen sier: 

«Hvorfor er det alltid vi som må forstå? Min raushet for å forstå det norske samfunnet blir mindre og mindre fordi det norske samfunnet ikke er tydelig på å vise meg at de jobber med å forstå meg.»  

Paulsen bekrefter at denne deltakeren setter ord på en velkjent tendens i det offentliges samhandling med det samiske. 

– Det er alltid de samiske aktørene som skal komme majoriteten i møte. Men det er viktig å løfte frem at viljen til å komme noen i møte, må være tosidig, sier Paulsen.   

Mye tyder på Trööndelagen Saemien raerie ble en nyttig læringsprosess for Trøndelag fylkeskommune, som har tatt med seg forskernes innspill og opprettet Saemien moenehtse, et medvirkningsorgan som avgir vurderinger og uttalelser til fylkestinget, fylkesutvalget og øvrige saksbehandlende organer i fylkeskommunen i saker som berører samiske forhold. 

Viktig skritt 

Om Saemien moenehtse blir en sukess, gjenstår å se. Foreløpig må konklusjonen bli at 40 år etter at samene ble anerkjent som urfolk i Norge, har de politiske og administrative systemene som styrer landet, i liten grad endret seg for å imøtekomme samiske perspektiver.  

– Jeg er ikke overrasket. Systemene er veldig vanskelig å endre og til dels selvforsterkende. Så det de har gjort i Trøndelag fylkeskommune er veldig positivt, de har vist en reell vilje til å gjøre noe med situasjonen og det er det langt fra alle som gjør, sier Paulsen.

–  Den samiske befolkningen har flere rettigheter enn de opplever å få innfridd. At Trøndelag fylkeskommune så tydelig forsøker å legge til rette for samisk medvirkning, er et viktig skritt i riktig retning.