Unstad, Lofoten: Selv ikke minusgrader stopper dem. Våtdrakten tvinges på, brettet løftes ned fra biltaket. Snart er de i vannet, i havet, det polarkalde havet på yttersida av Vestvågøya. Når den rette bølgen dukker opp, slår de til. Med raske, vante bevegelser bestiger de brettet, finner balansen og følger bølgen hele veien innover mot den snødekte stranda. Føttene blir så kalde at de mister følelsen, men opplevelsen er for stor til å gå glipp av, naturen, stillheten, bølgene.  

En av surferne heter Unn. Hun har pallplasseringer fra NM i surfing. Hun er dessuten utdannet veterinær og forsker ved Nordlandsforskning. At Unn befinner seg så langt nord, iført våtdrakt og med et surfebrett som kompanjong, vil nok overraske en del basketinteresserte bergensere. ettersom det var basket Unn Haukenes Holgersen satset på i oppveksten.

Basketbyen Bergen

Tidlig på 2000-tallet herjet basketfeberen i Norge og Bergen var baskethovedstaden. Kampene gikk på TV2, tilskuerne flokket til hallen og alle spilte basket. Unn var ikke høy, men god med ballen.

– Jeg var pointguard, en posisjon som krever overblikk og god ballkontroll. Det passet meg bra, siden jeg likte å drible og skyte. Pointguard er en posisjon som kanskje tilsvarer midtbane i fotball. Jeg satte opp systemer og organiserte spillet, sier hun.  

– Helt frem til jeg var 18 år spilte jeg aktivt på elitelaget til Gimle. Vi vant eliteserien flere ganger og deltok også i den danske eliteserien en sesong.

For en elitespiller i basket er sola et sjeldent syn. Ettermiddager og helger ble tilbrakt i hallene. Unn hørte om spillere som hadde fått collegestipend. Å spille basket i USA mens hun fikk betalt utdannelsen? Unn likte tanken og begynte å sjekke ut colleger å søke på.

Så kom den fatale russeturen til Stavanger.

Surf's Up

En gjeng klatrevenner på russetur. Noen foreslår surfekurs i Stavanger. En morsom idé. Et kreativt påfunn. Men for Unn Haukenes Holgersen ble kurset livsendrende.

– Jeg ble hekta. Jeg innså at jeg ikke bare ville se innsiden av en hall resten av livet. Jeg ønsket å tilbringe mer tid utendørs, helst ved havet og i bølgene, sier Unn. 

– Jeg har vokst opp med hytte i øygarden. Foreldrene mine tok oss jevnlig med på fiske, havkajakk og aktiviteter i skjærgården, så havet har vel alltid stått hjertet mitt nært. 

Så basket ble byttet ut med aktiviteter i fjell og hav. – Det ga energi og mening, sier Unn. 

Collegestipendet ble glemt. Nå var det bølgene som gjaldt. Unn flyttet til Stavanger for å jobbe på kajakk- og surfebutikk, og – først og fremst – lære å surfe.

The Boobsquad

På Jæren var det ikke mange jenter som surfet på denne tiden. De fant hverandre i et temmelig testosteronfylt miljø. Surfegutta kalte seg «Bombsquad». Som et lite motsvar til gutta som tidvis dominerte lineupen, tok surfejentegjengen navnet «Boobsquad».

­– Vi var den første generasjonen kvinnelige bølgesurfere på Jæren og det var ikke mange av oss, så vi holdt sammen. Det var et lite miljø som var veldig fint å være en del av, sier Unn.

I seks år jobbet, studerte og surfet den tidligere basketspilleren i Stavanger. Et sted på veien traff hun fyren hun fremdeles holder sammen med, i bølgene så klart. De sparte opp penger og reiste rundt i verden med surfebrettene på slep.

Etter noen år med jobbing og prøving av ulike studieretninger, blant annet oseanografi og idrettsstudie, måtte Unn finne ut hva hun skulle bli som voksen. Yrkesretningen til de to legeforeldrene fristet ikke. Hun trengte å studere noe som fanget interessen. Kanskje på et sted omringet av bølger?

Unn no habla español

Ifølge lånekassen var Unn den første norske studenten noensinne på Universidad de Las Palmas de Gran Canaria (ULPGC). Hun kunne ikke spansk. Det seks år lange veterinærstudiet så ut til å bli tøft. 

– Jeg tok en dag av gangen og fokuserte mer på reisen enn på målet, sier hun. 

Unn forberedte seg godt til hver forelesning og tok omfattende notater, som hun senere oversatte. Etter to lange år begynte spansken å sitte. 

– Jeg innså plutselig at jeg bare kunne slappe av på forelesningene og ta inn informasjonen, uten å konsentrere meg om å oversette hele tiden, sier hun.

– Da jeg leverte masteroppgaven min, fortalte en professor som hadde sett meg streve de første ukene, at han aldri trodde jeg kom til å holde mer enn to måneder. 

Men Unn holdt. Og havet ble en stadig viktigere del av tilværelsen, ikke bare på grunn av surfing, men også veldig store dyr.  

På hvalvakt

Fakultetet Unn studerte ved, forsket på hval og hadde en egen vaktordning for strandede hvaler. Her kunne studenter bli med. 

– Teamene byttet på å ha hvalvakt. Når det kom inn meldinger om strandede dyr, koordinerte lærerne våre innsatsen sammen med et erfarent team av forskere og frivillige. Det ble tatt prøver i felt, der hvalene lå, men noen ganger ble kadavrene fraktet til universitetet, både delfiner, nebbhval og grindhval, forteller Unn. 

Her fikk studentene være med på nekropsi, altså obduksjon av døde dyr. Ved hjelp av ulike prøver forsøkte et tverrfaglig team av veterinærer, marinbiologer og oseanografer å finne ut hva som hadde tatt livet av hvalene. Ofte lå ansvaret på menneskelig aktivitet. 

– Ved flere anledninger fant vi tegn til at hvalene hadde viklet seg inn i fiskeriredskaper eller hadde plast i magesekken. Påkjørsler og lydforurensing var også blant årsakssammenhengene som ble undersøkt. Det var ikke uvanlig at hvalene eksempelvis kolliderte med ferger og andre fartøy, sier Unn. 

Hjernevev i mikroskop

Den norske veterinærstudenten ble fascinert av nekropsiene. Hun bestemte seg for å skrive masteroppgave om pigmentet neuromelanin, som finnes i hjernen til både hval og mennesker. 

– Pigmentet beskytter hjernen mot farlige stoffer, men akkumuleres over tid og på et tidspunkt kan det lekke ut i hjernen og gjøre skade. Hos mennesker er denne prosessen blant annet forbundet med utviklingen av Parkinsons sykdom, forteller Unn. 

– Jeg prøvde å detektere pigmentet i de delene av hjernen til hvalen som produserer dopamin og noradrenalin, og beskrive hva som skjedde i de omliggende vevene, sier hun.  

Surfeparadis i nord

Etter utallige timer med studering av hvalhjernevev i mikroskop, ble oppgaven ferdig og målet nådd. Unn hadde klart å bli veterinær, på spansk. I tillegg hadde hun klart å komme på tredjeplass i studentmesterskapet i surfing på Kanariøyene, Trofeo Rector de surf. Nå var tiden inne for å trekke nordover. Langt nordover.

– I 2008 var vi på surfeferie på Unstad. Det var fantastisk og vi så nesten ikke andre folk. For oss virket Lofoten som et urørt paradis, sier Unn. 

Så paret flyttet til det som kalles verdens vakreste øyrike. Der fikk de ikke ha bølgene for seg selv særlig lenge. Nå har Unstad blitt en berømt surfelokasjon, som trekker turister fra hele verden. 

– Ja, den økte turismen har sine ulemper, men vi stortrives her likevel, sier Unn. 

– Man må vel tilpasse seg, men samtidig kjempe for det som betyr noe. Her er det mange engasjerte sjeler, og det smitter over på lokalsamfunnet, som har et stort engasjement for å bevare naturen i Lofoten.

Løftet blikket fra mikroskopet

Etter en liten periode på smådyrklinikk og noen interessante år i Senter mot marin forsøpling (nå Miljødirektoratet), kjente Unn kallet fra akademia. Hun søkte jobb i Nordlandsforskning og fikk den. 

– Jeg ser veldig fram til å bruke min bakgrunn i samfunnsvitenskapelig forskning. Samfunnsvitenskapelig kompetanse blir ofte glemt i naturvitenskapelige prosjekter, sier Unn. 

– Samtidig er samfunnsvitenskap ofte kjernen i bedre forståelse av både essensen og omfanget av de naturvitenskapelige problemstillingene, det går hånd i hånd, man må rett og slett løfte blikket fra mikroskopet, sier den forholdsvis ferske forskeren. 

Barn i bølgene

Og hva med surfingen? Etter et par mammapermisjoner er Unn tilbake i bølgene. Hun har sågar vært med på EM i surfing i Frankrike og ble invitert til VM i Puerto Rico i 2024.

– Sånn er det, de som surfer blir spurt. Kanskje litt uhøytidelig, denne landslagsrekrutteringen, men derfor blir det jo ekstra gøy, sier Unn. 

– Jeg fikk dessverre ikke deltatt i VM denne gangen, men blir fort med hvis jeg får muligheten igjen. Jeg kan ikke gi meg ennå, sier hun. 

Surfing blir det uansett. Et nytt og artig prosjekt er opplæringen av neste generasjon skatere og surfere gjennom Vågal Brettklubb i Kabelvåg hvor Unn sitter i styret sammen med mann og flere venner

– Det har etter hvert utviklet seg et ganske stort brettmiljø i Lofoten. Mange av oss har fått barn samtidig, så vi treffes i skatehallen, på snowboard eller drar ut i bølgene med barna. De lærer seg å være i vannet sammen med venner og koser seg skikkelig, det er fint sier Unn.

Neste generasjon surfere er dermed på gang. 

– I fjor fikk vi sønnen min på surfebrettet for første gang. Han var tre år gammel, det var skrekkblandet fryd og store smil!