PhD om livskvalitet og redusert forbruk

Nordlandsforsknings Amsale Temesgen disputerte 22. juni 2021. Foto: Hege Eilertsen
Nordlandsforsknings Amsale Temesgen disputerte 22. juni 2021. Foto: Hege Eilertsen

Hva kan storsamfunnet lære av økolandsbyer? Dette er et av spørsmålene doktoravhandlingen til Amsale Temesgen kaster lys over.

Amsale Temesgen forsvarte nylig sin doktoravhandling «Human Wellbeing and Local-level Sustainability​» ved Handelshøgskolen, Nord universitet.

– Kjernen i prosjektet har vært å undersøke hvordan vi kan sørge for både livskvalitet og bærekraft når forbruket vårt må reduseres, sier Temesgen.

For å finne svar, studerte Temesgen to såkalte økolandsbyer. Økolandsbyer er lokalsamfunn tuftet på prinsipper om selvforsyning og bærekraft.

– Ved å flytte fokus kan slike lokale initiativer bidra til å kombinere livskvalitet og bærekraft, sier Temesgen.

Økolandsbyer har idealer om rimelige og nøkterne boliger og infrastruktur, bygging av sterke sosiale relasjoner og etablering av institusjoner for konfliktløsning og kommunikasjon. Det er også viktig å tilrettelegge for et langsommere daglig tempo.  \

– For mange medlemmer av økolandsbyer betyr suksess det å klare og kombinere livskvalitet og bærekraft, sier Temesgen, som gjennom arbeidet med doktograden stiftet nært bekjentskap med økolandsbyer både i Hurdal i Norge og Findhorn i Skottland.

 

Kollisjon mellom verdensbilder

Hurdal er en liten kommune en drøy times kjøring nord for Oslo. Her har idealister skapt Norges første økolandsby.

– Innbyggerne prøver å leve bærekraftig. De har en økologisk gård, solpanel på taket og prøver i størst mulig grad å være selvforsynt, sier Temesgen.

– Beboerne har fokus på sirkulærøkonomi, de bytter og deler klær, verktøy, sykkel og bil. De forsøker å bygge hus av miljøvennlige materialer som ikke er helseskadelige.

Tilværelsen i Hurdal har bydd på utfordringer, ikke minst økonomiske. Økolandsbyen har blitt nødt til å samarbeide med kapitalsterke investorer for å overleve.

– Dermed kolliderer to verdensbilder. Husene blir dyrere og gjør et enkelt liv vanskeligere. Dyre hus krever store lån som igjen betyr at folk må ha fulltidsjobber, gjerne i Oslo, sier Temesgen.

– Dette stjeler tid og energi fra fellesprosjekter som å dyrke egen mat og bygge et lokalsamfunn.  Å bli enige om hva en økolandsby skal være når man har forskjellige bakgrunn og verdensbilder, er heller ikke enkelt.

 

Findhorn. Foto: IrenicRhonda
Eksempler på hus i økolandsbyen Findhorn. Foto: IrenicRhonda

 

Husprisene øker

Mens økolandsbyen i Hurdal for alvor kom i gang i 2001, er økolandsbyen Findhorn i Skottland mye eldre, hele 60 år gammel.

– Her startet de med tre voksne og tre barn. Nå bor det 400 mennesker i byen og stiftelsen som styrer har en omsetning på to millioner pund, sier Temesgen.

– Findhorn er tuftet på spirituelle mål og fikk raskt tilhengere fra hele verden. Noen av dem var ingeniører og snekkere, andre pengesterke økonomer som hjalp Findhorn med kloke investeringer.

Findhorn har i stor grad klart å bevare sine spirituelle røtter, samtidig som husklynger for folk fra storsamfunnet har kommet til. Som i mange andre økolandsbyer har husprisene økt noe som har gjort tilflytting vanskeligere for folk med lav inntekt.

­– Folk som har råd til å kjøpe husene har ofte andre verdisett enn pionerene, noe som har skapt konflikter, sier Temesgen.

 

Spirituelle idealister

Findhorn driver flere prosjekter, som vindmøllepark og organisk kloakkanlegg. Temesgen har ved flere anledninger besøkt økolandsbyen og deltatt i dagliglivet der.

– Byen har mange frivillige og folk som jobber for minstelønn på disse prosjektene. Du flytter ikke til Findhorn fordi du vil bli rik.

Temesgen forteller om en dagsrytme som starter med felles meditasjon.  

– Og den spirituelle biten er med uansett hva som blir gjort. Folkene har en fantastisk måte å relatere til ting, personer og natur på og det var veldig fascinerende å ta del i livet i Findhorn.

 

Vellykket disputas

Etter fem år og en hel del jobb disputerte Temesgen ved Handelshøgskolen på Nord universitet. Hun roser gjennomføringen av disputasen.

– En disputas er jo en formell og høytidelig anledning, så det er lett å bli nervøs, men dekanen og alle de andre hadde fokus på å slappe av og ha det gøy, så jeg nøt faktisk hele dagen, sier den ferske doktoren.

– Det føles veldig bra å avslutte en spennende reise som jo doktorgradsarbeidet har vært, med en veldig god disputas.

 

Del:

FacebookLinkedInTwitter