Tekst: Thoralf Fagertun, kommunikasjonsrådgiver Nordlandsforskning

Julia Olsen er forsker ved Nordlandsforskning og har nylig levert sin doktorgradsavhandling på Nord universitet. Olsen har forsket på effektene økt skipstrafikk og cruiseturisme har på lokalsamfunn i Nordområdene. Gjennom hele prosjektet har formidling og validering av forskningsresultater vært en integrert og prioritert komponent.

Hun har produsert video, skrevet kronikker, blitt intervjuet av media og gjennomført seminarer både på norsk, engelsk og russisk. Ved flere anledninger har hun søkt om og fått midler til formidlingstiltak. Under Forskningsdagene i fjor reiste hun til Longyearbyen og gjennomførte et formidlingsoppdrag i barnehagen om miljøforurensing i Arktis, et på skolen og et folkemøte senere samme kveld. Et par dager etterpå dukket det opp en kronikk i avisa, der Olsen fortalte om forskningsresultatene sine sammen med veileder og kollega Grete Hovelsrud.

Fokuset på forskningsformidling er gjennomtenkt og sterkt inspirert av et forskningsopphold i Canada. Validering av forskningsresultater har også vært sentral. Her ber forskeren informantene gå gjennom resultatene før de er publisert, for å bekrefte eller avkrefte forskerens konstruksjon av deres virkelighet. Det handler om å gi kunnskap tilbake til samfunnet som hun forsket på, men også om å justere sin egen kurs. Ved å være synlig, utsettes forskningen for kritiske blikk. Olsen har flere ganger gjennom doktorgradsprosjektet presentert sin forskning og lagt den laglig til for hugg. Tilbakemeldingene har påvirket prosjektet. Utformingen av feltarbeid og innhold til neste artikkel er eksempler på aspekter som har blitt justert på bakgrunn av respons fra lokalbefolkningen.

En barnehage får lære om hva forskere holder på med i Arktis. Foto: Thoralf Fagertun

Longyearbyen invaderes
I 2017 ble jeg med Julia Olsen på feltarbeid til Svalbard, for å lage film om prosjektet hennes. Cruiseskipet Preziosa var også på besøk. Med over 5000 personer om bord, hadde skipet mer enn dobbelt så mange innbyggere som Longyearbyen. Jeg knipset bilder og filmet folkemassene som flommet inn mellom husene, inntok kafeene, butikkene og kirken, som flokket seg rundt gammel infrastruktur fra gruvedrift og speidet lengselsfullt etter isbjørn og reinsdyr. Til og med barnehagene i Longyearbyen har opplevd å få turister på besøk. Hva gjør det med et lite lokalsamfunn å få så mange gjester samtidig? Olsen forsket på saken, men i tillegg til å presentere resultatene gjennom akademiske artikler skrevet fra en kontorstol i Bodø, returnerte hun til Svalbard.

Under Forskningsdagene i høst fikk barnehagen nok et besøk, ikke av turister denne gangen, men av Julia Olsen. Inspirert av forfatter Sofie Cappelens barnebok om isbjørnen Bjørnis, hadde hun med en isbjørnbamse som slet med miljøgifter i maten. Bjørnen sendte flaskepost til barna, der den skrev om ulike utfordringer ved å bo i Arktis. Til slutt ble det servert is. Olsen gikk videre til skolen, utstyrt med en pakke druer og en plan. På grunn av klimaendringene beveger fisken seg stadig lenger nordover, en utvikling som skaper nye utfordringer for fiskeriforvaltningen. Elevene ble delt inn i grupper og fikk hver sin skål med druer, som de kunne fiske opp etter eget ønske. Ble alle druene dratt over skålripa eller fikk noen være igjen til neste generasjon?

Julia Olsen foreleser om forskningen sin under Forskningsdagene i Longyearbyen. Foto: Anne Sofie Andaas Elgseter / Nord universitet

Forskning til folket
Om kvelden arrangerte Olsen seminar for lokalbefolkningen. Hun inviterte hele samfunnet, også russere og folk fra Ny-Ålesund. Siden Svalbard-samfunnet er hjemmet til folk fra over 50 nasjoner, var engelsk kveldens språk. Og folk kom. De fikk høre at den lokale verdiskapningen fra cruisetrafikken er betydelig og at de som lokalbefolkning kan nyte godt av nye kafeer, restauranter og butikker. De fikk også høre at økende antall av turister er sett som en belastning for lokalsamfunn og naturen. Infrastruktur, redningstjenester og miljø blir utsatt for mer trykk enn tålegrensen. Forskeren la frem resultatene, men uten å evaluere dem. Folk fikk selv ta stilling til materialet.

Som i barnehagen og på skolen, ble forskningen presentert på et språk målgruppen kunne forstå. Dette er et viktig prinsipp for Julia Olsen. Selv om forskningen inneholder kompliserte analyser basert på vitenskapelig teori, må forskeren kunne presentere resultatene for folk flest. Da må språket forenkles. De enorme mengdene data fra flere års forskning, må knas ned til lettfattelige budskap. Og forskeren må være lyttende. Både i barnehagen, på skolen og på samfunnshuset.

Olsens arbeid illustrerer en gledelig utvikling for forskningsformidling. EUs forskningsprogrammer har gått foran og stilt stadig større krav til at forskningen som finansieres, skal kommuniseres ut. Forskningsrådet følger etter og jobber for at forskningsformidling skal vektes tungt i prosjektene de støtter. Et gjennomtenkt, integrert og mangefasettert formidlingsopplegg slik Julia Olsen har gjennomført, kan bidra til å styrke forskningens legitimitet i befolkningen. Det alene gjør formidlingen verdt den ekstra innsatsen.   

Teksten er basert på forskningsresultater presentert av Julia Olsen, men også samtaler med og observasjoner av forskeren i felt, utført av Thoralf Fagertun og Guro Øydgard, førsteamanuensis ved Nord Universitet.