Akademiet ble stiftet i 2008 og arbeider for å fremme polarforskning. Målet er bedre forståelse av polarregionene, med fokus på klimaendringer, urfolkskunnskap og bærekraftig utvikling, både økonomisk og miljømessig.
For å bli medlem i akademiet, må du vise til en betydelig karriere i polarforskning eller ha bidratt til å fremme polarforskning. Nordlandsforsknings Grete Hovelsrud har gjort begge deler og har nå som første kvinne gått helt til topps i hierarkiet.
– Et av målene mine som president er å øke kvinneandelen i akademiet. Jeg ønsker også å øke antallet internasjonale medlemmer, for det som skjer i Arktis og Antarktis, er av global betydning, sier Hovelsrud, som lenge har hatt ry som en anerkjent polarforsker, også internasjonalt.
Men hvordan kom hun i en slik posisjon?
Ekspedisjonstalent
– Jeg har hatt Arktis i mitt hjerte siden jeg var lita jente, sier Grete Hovelsrud.
Hun leste bøker av og om Amundsen og Nansen i 6-7 årsalderen. 12 år gammel var Helge Ingstad hennes store helt.
– Ingstad gjorde slikt inntrykk at jeg føk rett til skogs. Jeg var allerede da helt sikker på at det var polare strøk jeg skulle ende opp i.
En tidlig Grete Hovelsrud, omtrent 7 år gammel. Foto: Privat
Oslo-jenta bodde riktignok i blokk, men blokka lå helt inntil marka. Hun gikk alene på tur, fisket og levde det gode friluftsliv i Nordmarka. Ekspedisjonstalent manglet det ikke på.
– Jeg lagde te av granbarskudd, for å redde familien fra skjørbuk. De drakk pliktskyldigst opp, mimrer hun.
Fant sin indre forsker
Etter grunnskolen lærte Grete seg å sy søm, slik man bør kunne for å overleve i isødet. Så forsvant hun inn på Hardangervidda, der hun drev med hundekjøring. Men vidda lå for langt sør.
– I 1981 gikk jeg av flyet på Svalbard og da var det gjort. Jeg ordnet meg jobb som assistent i et forskningsprosjekt, som krevde at jeg overvintret i Adventdalen.
Gretes kunnskaper fra hundekjørerlivet på Hardangervidda kom til sin rett og overvintringen gikk strålende.
– I Adventdalen lærte jeg dessuten at jeg egentlig var forsker, forteller hun.
Neste stopp ble dermed studier av arktisk biologi i Tromsø. Hun hadde ekstrajobb som røkter på universitets forskningsstasjon, en dyrekoloni på Holt, der Svaldbardrein, moskus, rype og sel måtte tas vare på. Den undervektige ringselen George fulgte etter Grete i gangene, og hun planla å bli isbjørnforsker. Slik skulle det ikke gå.
Grete lærte seg tidlig hundekjøring. Foto: Privat
Pelsjegerliv på Grønland
Under fôring av rein, ble hun kjent med samer og deres levemåte. Grete fattet interesse for sammenhengen mellom dyr og mennesker, og skjønte at hun måtte bli antropolog. Via Bergen endte hun opp i USA, hvor hun skrev doktoravhandling om konsekvensene av selskinnsboikotten til Greenpeace på 80-tallet.
– Som en del av arbeidet med avhandlingen, bodde jeg 18 måneder i en liten bygd på Øst-Grønland. Her fikk jeg bruk for alt jeg hadde lært - slakting fra livet på Svalbard, hundekjøring fra tiden på vidda og ferdighetene til å sy skinn. Jeg var komfortabel med livet de levde på kysten av Grønland.
Da hun returnerte til Norge, brukte hun de neste seks årene til å lede den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO), der tema som selfangst på Grønland og norsk hvalfangst ble behandlet. Etter hvert ble hun rekruttert til å delta i en evaluering av klimaendringene i Arktis, i regi av Arktisk råd. Det førte henne tilbake til forskningen, på CICERO – senter for klimaforskning.
– Her ble jeg spurt om jeg ville sitte i styret for polarakademiet. Jeg sa ja. Senere ble jeg spurt om å ta over som president. Jeg sa tja, men i år var jeg klar og takket ja.
Og så, i slutten av november, på 10-årsjubileet til Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning, ble Grete Hovelsrud utnevnt til president, bare noen kilometer fra marka der hun som barn dro på sine første ekspedisjoner og fant kuren for skjørbuk.