174 av Norges 356 kommuner, altså 49 prosent, har færre enn 5000 innbyggere.  

– Disse kommunene skal tilby det samme offentlige velferdstilbudet som store kom­muner, også når det gjelder kommunale boliger, sier Trond Bliksvær, seniorforsker ved Nordlandsforskning. 

– Men småkommunene skiller seg fra de større både når det gjelder tildelingspraksis, forvaltning og boligpolitikk, sier han. 

Sammen med Lea Louise Videt, som også er seniorforsker ved Nordlandsforskning, og Asgeir Solstad, dosent ved Nord universitet, har han skrevet kapitelet «Kommunale boliger i landkommuner og spredtbygde strøk. Med eksempler fra en casestudie i nordnorske distriktskommuner» i antologien «Velferdsstatens boligtilbud: Kommunale utleieboliger i Norge». 

Kapitelet bygger på en landsdekkende spørreundersøkelse og intervjuer gjort i seks nordnorske kommuner, og avdekker store variasjoner i hvilken rolle de kommunale utleieboligene kan fylle i helheten av tilbud og tjenester i ulike kommuner.

Tre ulike kommunetyper

Forskerne har identifisert tre ulike typer av distriktskommuner, som de mener illustrerer noe av bredden når det gjelder det kommunale boligtilbudets roller:

1. Småkommunen

Småkommunene, ofte med under 2 000 innbyggere, har stor geografisk utstrekning og et begrenset administrativt apparat. Her brukes kommunale boliger fleksibelt, både til ansatte, flyktninger og innbyggere med midlertidige behov. Tildeling skjer ofte uten behovsprøving, og vedtak fattes av enkeltpersoner eller teknisk etat. Samtidig mangler disse kommunene boligsosiale planer, og boligene er ofte preget av forfall og manglende vedlikehold.

– Vi ser at småkommunene har stor fleksibilitet, men også lav kapasitet til planlegging og vedlikehold. Det gir utfordringer for både beboere og kommunene selv, sier Bliksvær.

– I de minste kommunene brukes kommunale boliger ofte til å huse ansatte i kommunen eller i lokale bedrifter, snarere enn til vanskeligstilte, sier han.

2. Sammenslåtte distriktskommuner

Denne gruppen består av sammenslåtte kommuner. De har ofte en variert boligmasse, med ulik standard og geografisk spredning. Mange boliger ligger perifert, langt fra tjenester og arbeidsplasser. Kommunene sliter med å koordinere drift, vedlikehold og tildeling, og boligmarkedet fungerer dårlig. Flyktninger og personer med rus- og psykiatriproblemer utgjør en stor del av leietakerne.

– Sammenslåtte kommuner har ofte et stort press på boligsektoren, men mangler helhetlige planer og tilstrekkelig kapasitet til å møte behovene, sier Bliksvær.

3. Mellomstore kommuner med urbane trekk

Disse kommunene har et bypreget sentrum og et stort omland. Her er boligmangelen stor, og kun de mest vanskeligstilte får kommunal bolig. Mange leietakere har sammensatte problemer, og kommunen opplever at boligsektoren blir en oppsamlingsplass for svikt i andre deler av velferdssystemet. Det er lite gjennomstrømning, og mange blir boende i kommunale boliger på ubestemt tid.

– Vi ser at de mellomstore kommunene har utfordringer som ligner på de vi ser i storbyene, med tunge boligsosiale problemstillinger og et presset boligmarked, sier Bliksvær.

Mangler verktøy og ressurser

Et gjennomgående problem i alle kommunetypene er forfall i den kommunale boligmassen. Mange boliger har lav standard, og kommunene mangler midler til oppgradering. Samtidig er det stor variasjon i hvordan husleie fastsettes og hvordan boliger tildeles. Flere kommuner bruker historisk leienivå, mens andre opererer med markedsleie, ofte uten klare retningslinjer.

– Det er viktig å forstå at boligsektoren i småkommuner ikke bare handler om å dekke behovet til boligsosiale målgrupper, men også om å sikre arbeidskraft og lokal utvikling, sier Bliksvær.

Kapitelet konkluderer med at det er behov for mer kunnskap om hvordan boligsektoren fungerer i distriktene. Den nye boligsosialloven og Bustadmeldinga gir kommunene større ansvar, noe som krever at politikken tilpasses lokale forhold.

– Kommunene må få verktøy og ressurser til å utvikle boligtilbudet ut fra egne behov. Det krever både bedre planlegging og mer målrettet støtte fra statlige aktører, sier Bliksvær.