Kronikk: Produktstrategier i norsk kjøttproduksjon – betraktninger fra Grüne Woche
lørdag 01. august 2009 02:00
Forsker Ingrid H.E. Roaldsen skriver har skriver om sine betraktninger av den internasjonale Grüne Woche. Temaet for messa "Europas regioner - klar for framtiden". Les hele kronikken som sto i Bondebladet nr. 8, i 2007.
Internasjonale Grüne Woche i Berlin har vært en anerkjent institusjon i sektorene for mat, landbruk og hagebruk i mer enn 80 år. Årets messe gikk av stabelen mellom 19. og 28. januar under mottoet ”Europas regioner – klar for fremtiden”. Med bakgrunn i at hver region har sine særegne kjennetegn innen økonomi, landskap, kultur, og sist men ikke minst innen mat, var målet for årets messe å støtte disse kjennetegnene. Med det mål for øyet å kartlegge markedsføringen av kjøttprodukter rundt om i Europa, tok jeg turen til Grüne Woche.
Produsenter fra hele verden benytter Grüne Woche til å markedsteste produktene sine og etablere merkenavn. Presentasjonene omhandler ferske produkter, fisk, kjøtt og meieriprodukter, ofte i kombinasjon med vin, øl og brennevin for å skape en mest mulig helhetlig kulinarisk opplevelse. Med et nettoareal på mer enn 60 000 kvadratmeter, mer enn 1500 utstillere fordelt på 56 land, og ikke minst gjennom et totalt antall besøkende på mer enn 400 000, er det tydelig at omfanget av messen er stort.
Norge deltok for 20. gang med Landbruks- og matdepartementet, samt Innovasjon Norge og ambassaden i Berlin som viktige samarbeidspartnere. Årets norske deltakelse hadde som formål å øke turiststrømmen til Norge gjennom å vise at vår kultur består av mer enn fisk, blant annet gjennom profilering av det norske landbruket.
Messeområdet bestod av 26 haller, de fleste over tre plan og inndelt i ulike fagområder, henholdsvis matindustri, jordbruk, skogbruk og hagebruk. I det følgende ønsker jeg å dele mine betraktninger fra messen med fokus på bearbeidede kjøttprodukter hovedsakelig bestående av skinke og salami, også lammekjøtt var av stor interesse for mitt vedkommende.
Etter å ha orientert meg over messeområdet og kartlagt i hvilke områder matindustrien befant seg, startet jeg på min rundtur gjennom ulike land for å ta kjøttprodukter med sine produsenter nærmere i øyesyn. Produsentene jeg kom i kontakt med var ivrige på å fortelle om sin virksomhet og sine produkter. Kjøttproduktene ble stort sett solgt sammen med andre produkter som ost, vin eller brød, hvor kjøttproduktet sjelden var hovedproduktet. I de tilfellene der bedriften kun solgte kjøtt, var produktvariantene skinke, salami og bacon. Majoriteten av produsenter representerte familiebedrifter der ett eller flere familiemedlemmer var involvert i alt fra produksjon til markedsføring. Disse bedriftene drev småskalaproduksjon der produktene i stor grad ble solgt direkte fra gården gjennom egne gårdsutsalg og i sjeldne tilfeller via supermarkeder. Produktene ble i hovedsak gjort kjent i lokalmiljøet gjennom ryktespredning, og kun et fåtall bedrifter hadde foldere eller brosjyrer som en del av sin markedsføring.
Uavhengig av om det var en liten eller stor produsent var hovedfokuset for presentasjonen av produktene tradisjon, da gjennom oppskrifter som hadde gått i arv i generasjoner. Videre var produksjonsmetode og opprinnelse i fokus, og alt var representert gjennom bedriftens familienavn. I enkelte tilfeller opererte man med kvalitetsmerking à la det vi har i Norge, spesielt fremtredende var dette for produkter fra Syd Tirol. Utover dette syntes jeg ikke at merkingen av produktene var særlig mer spennende eller mer informativ enn den man finner her til lands. Ofte var det kun begrenset produktinformasjon på en hvit etikette. Illustrasjonene, dersom det var noen, viste disse produsentenes hjemsted og gården deres omgitt av fjelltopper og grønne enger. Informasjonen begrenset seg til innhold, vekt, holdbarhetsdato, navn på produsenten og i noen tilfeller hvor i verden produktet kom fra.
Produkter av lammekjøtt var et sjelden syn på Grüne Woche. Det samme var tilfellet for økologiske produkter, noe jeg syntes var spesielt interessant all den tid dagens forbrukere er svært opptatt av nettopp dette. Det er likevel verdt å merke seg at mange av kjøttproduktene som jeg undersøkte var tilnærmet økologiske i den forstand at de var laget uten kunstige tilsetningsstoffer, men av rene råvarer og laget på tradisjonelt vis i småskala produksjon. Et av produktene av lam som jeg oppdaget på messen var ferskt lammekjøtt, vakuumpakket og økologisk produsert. Produsenten var en del av et eget nettverk av gårdsbruk som drev med økologisk kjøttproduksjon. Det var stor etterspørsel etter kjøttet, da først og fremst blant gourmeter. Prisen på produktet ble oppgitt å være fire ganger høyere enn for vanlig lammekjøtt. Et annet produkt av lammekjøtt var lammesalami. Også denne var produsert av en småskala produsent som i hovedsak drev med produksjon av lam som ble solgt levende til et salgslag i Tyskland. Lammesalamien bestod utelukkende av lammekjøtt, tilsatt en liten mengde fett og salt.
Min kartlegging av kjøttprodusenter på Grüne Woche bestod av alle typer sanselig inntrykk, fra smak og lukt til lyd og bilder. Med utgangspunkt i de ovennevnte betraktninger ønsker jeg med dette å vise til at norske produsenter er kommet et godt stykke på vei hva angår profilering av sine produkter på en gjennomført og helhetlig måte. Dette sier jeg med tanke på de forventningene jeg hadde forut for mitt besøk på Grüne Woche, forventninger til å bli introdusert for mer spennende og nytenkende måter å presentere kjøttprodukter på sammenlignet med den profileringen som eksisterer av produkter i Norge. Likevel, alle oppfordres til å ta turen til Berlin for å oppleve hva andre land tilbyr, samt utforske muligheter som ligger i markeder utenfor Norges grenser.
