Balansekunst

En oppfølgingsstudie av personer med funksjonsnedsettelser og deres erfaringer med arbeidslivsetablering.

KONKLUSJON OG AVSLUTNING

De tre ulike overgangene vi har beskrevet som lineær, loop og liminal, er basert på og viser til ulike utfordringer, vurdering og valg den enkelte studiedeltaker har beskrevet i møter med utdanningssystem, hjelpeapparat og arbeidsliv. De kan også ses som retningsgivende for vurderinger av hva som må til for å bedre situasjonen og gjøre overgangene mer smidige og tilpasset den enkeltes utgangspunkt. Vi vil i det følgende peke på noen områder vi mener er viktige å trekke fram som betydningsfulle i arbeidet med å sikre slike overganger bedre. Hvordan sikre mer lineære overganger?

Hvordan sikre mer lineære overganger?

Av de tre overgangene er den lineære den som kan ses som mest vellykket med tanke på å få forfeste innenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Det som ser ut til å ha hatt størst betydning for å ha kommet i fast arbeid er relevant høyere utdanning. Furlong m.fl. (2006) sin studie av unges overganger viser også at de enkleste og mest lineære overganger er å finne blant de unge med høyest utdanning og kvalifisering, mens de som mangler eller har begrensede kvalifikasjoner opplever mer fragmenterte og sammensatte overganger, som både er kaotiske og vanskelige. Andre studier viser også unge funksjonshemmede som har erfart relativt ukompliserte lineære karrierer fra utdanning til arbeidsliv med begrunnelse i viktigheten av å ha en høyere utdanning (Vedeler og Mossige 2010). Både Olav og Hilde er i gang med å bygge på sine høyere utdanningsgrader for å kunne ha flere muligheter i arbeidsmarkedet på sikt. Å stå i den jobben de gjør nå livet ut, ser de som uholdbart på grunn av belastningene det medfører. I forrige studie (Anvik 2006) gjenga vi Karolines møte med NAV da hun presenterte sin plan om høyere utdanning. Hun fikk da beskjed om at NAV ikke ville gå inn på et løp som overskred tre år, og anbefalte Karoline å søke en tre års bachelorutdanning i stedet for et lengre masterløp som hun selv ønsket. Karoline valgte selv å ta risikoen med å satse på det lengste løpet. Det var også et løp som førte henne inn i et arbeidslivssegment hvor hun kunne velge mellom flere kvalifiserte og interessante jobber. Molden m.fl. (2009) har undersøkt variasjoner i sysselsettingsrate blant personer med funksjonsnedsettelser og framhever i sine analyser blant annet følgende trekk: - Effekten av høyere utdanning dobler sjansen for sysselsetting blant funksjonshemmede, sammenliknet med andre. – Funksjonshemmede som var i jobb da de ervervet funksjonsnedsettelsen har dobbelt så stor sjanse for fortsatt å være i jobb. Dette understreker i følge Wik m.fl. (2012) betydningen av høyere utdanning som arbeidsmarkedspolitikk for funksjonshemmede. Dette mener vi derfor også er viktig for hjelpeapparatet å ta med i sin vurdering av sin bistand til unge funksjonshemmede som skal kvalifisere seg for arbeidslivet.

 

Det som i hovedsak kompliserer overgangen til arbeidsliv for en del unge med funksjonsnedsettelser er at det oppstår en spenning mellom forventninger om kompetanse og såkalt arbeidsevne, selv om de er godt kvalifisert (Ibid.). Denne spenningen er tydeligst å finne i de unge voksnes møter med arbeidslivet, spesielt i søkeprosessen, men også i erfaringer med å stå i arbeid. Å velge utdanningsløp som gir unge funksjonshemmede sterke kvalifikasjoner for, og som er ettertraktet på, arbeidsmarkedet kan ses som en måte å senke risikoen for å bli stående utenfor. Dette gjelder selvsagt for en hver «førstegangssøker» til arbeidslivet, men blir ekstra viktig for funksjonshemmede, selv om funksjonsnedsettelsen i seg selv ikke har betydning for hvorvidt de er kvalifisert for jobben eller ikke. Utdanningens relevans gir dem derved et pre, som kan ses å kompensere, ikke for funksjonsnedsettelsen som sådan, men snarere for arbeidsgivers mulige forutinntatte holdninger overfor arbeidssøkere med funksjonsnedsettelser. I tilfeller som de beskrevet under lineære overganger skulle de unge kvalifiserte arbeidssøkerne strengt tatt ikke trenge NAV som formidler av deres kompetanse. Annen forskning viser også at forhold i arbeidslivet og på den enkelte arbeidsplass har stor betydning, og særlig innsats knyttet til tilrettelegging (Norvoll og Fossestøl 2010). Slik vi ser det er det derfor arbeidsgiverne som i langt større grad trenger bistand fra NAV. Dette handler både om veiledning om muligheter for kompensasjon for økonomiske forhold som ses å gå utover det som kan regnes som arbeidsgivers plikt (arbeidsplasstilrettelegging, lønnstilskudd med mer), men vel så viktig i holdningsarbeid. Dette favner inn under de fire arbeidslivsbarrierene skissert i Regjeringens jobbstrategi. I disse sammenhengene kan NAVs rolle og innsats heller ses som en kunnskaps-, informasjons- og holdningsformidler enn en arbeidsmarkedstiltaksformidler. Siden mye av ansvaret for at kvalifiserte unge funksjonshemmede arbeidssøkere sjeldent blir innkalt til intervju og enda sjeldnere får tilbud om jobb ligger hos arbeidsgivere, er det på den enkelte arbeidsplass at mye av jobben må gjøres. På dette området eksisterer det allerede virkemidler innenfor NAV-systemet som har som formål å bistå arbeidsgivere gjennom IA-avtalen og NAV Arbeidslivssentrenes relasjon og systematiske samarbeid med arbeidsgivere, både ved IA-rådgivere og arbeidslivscoacher.

Hvordan unngå loopen?

Både Lise og Camilla har vært, kontinuerlig, i NAVs system gjennom mange år, både gjennom økonomisk bistand og kvalifiseringsløp, uten at dette har ført dem inn i en fast jobb. Tiltakskjedingen som her har slått ut, kjennetegnes blant annet gjennom komplekse veier mot et framtidig mål om en jobb og et normalt liv. Lise beskriver hvordan det røyner på, å være nesten 30 år og bo på midlertidige hybler, flytte rundt fra den ene landsdelen etter den andre for å kunne gjennomføre utdanningsløp, uten at hun hittil har lykkes. Camillas situasjon er også helt uavklart, og hennes økonomiske og private livssituasjon trues av denne tilværelsen.

 

NAV er i besittelse av en rekke virkemidler som kan tas i bruk for å bistå unge funksjonshemmede som trenger å ha dem med på laget. Flere av disse er også brukt i Lise og Camillas tilfeller, med de beste intensjoner, men med mangelfulle resultat. Erfaringene som Camilla og Lises løp peker på, understreker viktigheten av å sette klare, overkommelige mål og hensikter bak tiltakene som NAV setter i verk. For at slike løp skal være målrettet og oppnåelige, er den enkelte og NAV også avhengig av gode samarbeidsrelasjoner til utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. I Lises tilfelle kunne med fordel hennes løp i større grad involvert opplæringskontor og arbeidsstedene hun har vært i lære hos. Nå helt på tampen av Lises andre fagutdanningsløp, kan det se ut til at et slikt samarbeid er kommet i stand. Gjennom det som ser ut til å være koordinert bistand gjennom NAV, opplæringskontor og de to arbeidsstedene Lise er i lære hos, er det lagt et løp som skal legge til rette for at Lise skal kunne gå opp til fagprøven i løpet av høsten. Fleksibilitet er et viktig stikkord her, NAV forlenger sin økonomiske støtte slik at Lise kan fullføre, opplæringskontoret har funnet et nytt lærested hvor Lise kan gjennomføre siste fase av opplæringsdelen og de to lærestedene, barnehagen og skolen, har lagt til rette slik at Lise kan gjøre seg ferdig med opplæringsmålene for barnehagen mens skolen holder sommerferie. En mer fleksibel bruk av plasser innenfor det ordinære videregående opplæringssystemet virker også hensiktsmessig. At Lise stiller sist i køen når det skal utdeles plasser til VG1, VG2 og læretiden, gjør situasjonen sårbar og mulighetene til å kunne gjennomføre løpet mindre. Selv om Lise har brukt opp sine rettighetsår i videregående opplæring, kunne man tatt hensyn til de omkostningene det har vært for henne å måtte velge ad hoc løsninger. I første omgang kunne Lise sluppet loopen ved at det første løpet hadde vært planlagt og håndtert bedre av både fylkeskommunen, NAV og arbeidsstedene hvor hun hadde sin læretid.

 

Bedre og mer koordinert bistand overfor unge som trenger det i overgang mellom utdanning og arbeidsliv er også et av formålene bak Regjeringens satsning på Ny GIV. Et av prosjektene der er Oppfølgingsprosjektet, som har til hensikt å styrke samarbeidet mellom skoler, den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten og NAV, for å få et mer samordnet og målrettet system for å ivareta unge som står utenfor opplæring og arbeid. Selv om unge funksjonshemmede ikke ses som den mest sentrale målgruppen for dette ovennevnte prosjektet, siden det finnes lite dokumentasjon på at unge med funksjonsnedsettelser er en stor del av målgruppen, ser vi at erfaringer man gjennom prosjektet gjør seg på systemnivå også vil kunne komme arbeidet mot unge funksjonshemmede til gode. I Oppfølgingsprosjektet understrekes tverrfaglig og -etatlig samarbeid om en samlet og helhetlig bruk av virkemidler som sentralt. I Norvoll og Fossestøls (2010) kunnskapsstatus om funksjonshemmede og arbeid påpekes det at målgruppen (personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker en jobb) er svært sammensatt med ulike behov for tilrettelegging og hjelp som krever utvikling av en mer helhetlig politikk og innsats på tvers av etablerte forvaltningsgrenser. Overgang for unge innebærer generelt vanskelige og risikable valg mellom å følge en mulig karrierevei framfor en annen. I denne prosessen er det derfor viktig at de får tilgang til den kunnskap, veiledning, råd og støtte som de trenger for å unngå feilvalg som i neste omgang fører dem tilbake til start.

 

Er arbeid eneste farbare vei ut av liminalfasen?

Som vi viste til under presentasjonen av overgang som en liminalfase, er denne tilstanden kjennetegnet av å være mellom eller verken eller, i et slags ingenmannsland, uten mål eller retning. Både Jens og Elin har opplevd at veien over til voksenlivet har vært kronglete. Selv om Elin har fulgt en vei og en retning hun har ønsket å gå, har hun ikke kommet fram dit hun ønsker å være. Hun beskriver selv en situasjon som virker fastlåst. Opplevelsen av å være arbeidsledig (ikke «ønsket») og funksjonshemmet (slite med helseplager som følge av hørselen) kan være vanskelig å leve med. Jens sin situasjon av i dag, beskrives ikke som i så stor grad å være rettet inn mot et ordinært arbeidsliv som det tidligere var. For Jens ser det ut som om at en sentral dimensjon med å være i arbeid, eller aktivitet, er å bygge sosiale relasjoner og etablere nettverk. Dette løser han selv blant annet gjennom å være aktiv i frivillig arbeid. Både Elin og Jens er fortsatt unge mennesker med livet foran seg. Det kan hende det inntreffer «turning points» i deres liv også, som fører dem ut av denne liminalfasen og videre i en ønsket retning.

 

Deres erfaringer reiser imidlertid en viktig problemstilling, som har sin resonansbunn i både politiske intensjoner, forvaltningens innsatsområder og samfunnets holdninger. Arbeidslinja har gjennom mange år vært en viktig dimensjon ved den norske velferdsstaten, og vektleggingen på arbeidslinja er også økende gjennom krav om aktivitet og reduksjon i passive stønader for å stimulere flere til å arbeide. For å motta offentlige stønader er det et økende krav fra myndighetene at brukerne må delta i ulike former for aktiveringstiltak, samtidig som politikernes bekymring for folks arbeidsmoral i følge Stjernø og Øverby (2012) er overdrevet. Norge ligger svært høyt på statistikken over land med høy grad av sysselsetting blant befolkningen, inklusive eldre og kvinner. Wik m.fl. (2012) henviser blant annet til Vedeler og Mossiges (2009) og Anviks (2006) studier som viser hvordan unge funksjonshemmede i NAV blir møtt med henvisning til uføretrygding, til tross for at de selv ønsker og mener de kan arbeide. I Wik m.fl. sin nyere studie beskriver informantene (brukere i NAV) om hvordan NAV fnyser av at legene vil uføretrygde dem. Dette mener forfatterne kan ses som et ytterligere tegn på økende vektlegging av arbeidslinja innen arbeids- og velferdsforvaltningen.

 

Tidligere studier (Anvik 2006, Nordrik 2008, Jakobsen 2009, Vedeler og Mossige 2009, 2010, Wik m.fl. 2012) viser at personer med funksjonsnedsettelser selv løfter fram ønsker om et arbeid, vektlegger arbeidets verdi og de framstår som svært motiverte for å komme i jobb. Ser vi også tegn til at samfunnets generelle holdninger til funksjonshemmede og deres forventninger om hva som er mulig også er i endring? I avhandlingen Synshemming, embodiment og meningsdannelse -Om bevegelse gjennom landskap av erfaringer diskuterer Anvik (2011) hvordan verdiladete ord som inkludering og deltakelse av samfunnet i stadig økende grad ses som sentrale aspekter ved enkeltindividet. Hun knytter blant annet diskusjonen an til NRK programmet Uten grenser, hvor friluftsmannen Lars Monsen tok en gruppe mennesker med ulike fysiske funksjonsnedsettelser med på en lang tur i svært krevende terreng. Denne serien ble svært populær, ble sett av mange og selv om den også ble gjenstand for kritikk, ble deltakerne i media hyllet for sitt pågangsmot, sin styrke og utholdenhet, og for sin omsorg og ivaretakelse av hverandre. I promoteringen av programmet uttalte Lars Monsen at han selv har: ”et overordnet motto som styrer valgene i livet hans, nemlig “Alt er mulig!” Flere av studiedeltakerne som er gjengitt i dette notatet gir også inntrykk av å ha usedvanlig guts og stå-på vilje, og motivasjonen for å greie det de setter seg som mål har også sin forankring i verdier og normer i samfunnet: «Dette viser hvor tett funksjonshemming og samfunnets forventninger hos oss er blitt koblet sammen, hvor mulighetsrommene ses som større enn hindringene og begrensningene. Alt er mulig hvis man bare ønsker det sterkt nok, uavhengig av den enkelte kropp og dens funksjoner.» (Anvik 2011: 205).

 

Forklaringen på at det fortsatt er en mye lavere andel sysselsatte blant personer med funksjonsnedsettelser peker i flere retninger, som også vist i dette notatet. Det handler både om forhold som vi har diskutert som barrierer funksjonshemmede møter mot å få muligheten til å delta- gjennom ikke å komme i betraktning i jobbsøkesammenheng eller å bli gående i mer eller mindre formålsløse tiltak som verken tar seg ut på CVen eller kvalifiserer til arbeidslivet. Men, det handler nok også, for enkelte, om muligheten til å kunne velge bort arbeidslivet på grunn av belastninger som er av et omfang som gjør det vanskelig å kunne ha et godt liv og god helse hvis man må bruke store deler av sin kapasitet og energi på å stå i jobb. For dem det gjelder, kan det statusmessig samtidig oppleves som problematisk å bli stående utenfor arbeidslivet, nettopp fordi arbeid i Norge er en så sentral sosial markør for tilskrivning av posisjoner som voksen, selvstendig og etablert. Forholdet mellom arbeid som en rett og en plikt er i så henseende også en balansekunst.

Skrevet av Cecilie Høj Anvik

Publikasjonsnr.
1013-2013
ISBN
0804-1873
Antall sider 56
Pris kr 50
Last ned PDF
Bestill denne rapporten.

Nordlandsforskning
Postboks 1490
N-8049 Bodø
Norge

Besøksadresse: Universitetsalleen 11
Tlf: +47 75 41 18 10
E-post nf@nforsk.no

Bank konto: 4500 55 98811
NO/VAT 989 714 309 MVA
Personvern